THE FACE of Slottsfjell – hvorfor jeg valgte å fotografere fremmede

Slottsfjell 2024 stod jeg på festivalen med et kamera og én tanke: Jeg ville fange mennesker. Ikke festivalen. Ikke stemningen. Menneskene.

Men jeg ønsket ikke å gjøre det på den tradisjonelle festivalmåten. Jeg ville vise personen som stod rett foran meg – slik de var, akkurat der og da. Mennesker jeg ikke kjente. Ansikter uten navn. En ukjent.

For å forstå hvorfor dette prosjektet ble så viktig for meg, må jeg litt tilbake i tid.

En oppvekst som formet blikket mitt

Jeg vokste opp i et veldig kristent og konservativt hjem. Troen fulgte meg gjennom hele ungdommen og langt inn i voksenlivet. Etter hvert forlot foreldrene mine menigheten, men jeg ble værende – og ble dratt stadig dypere inn i en overbevisning om hva som var rett og galt.

I den verdenen lærte jeg at verden utenfor var ond. At mennesker som ikke trodde på Gud var fortapt, fylt av mørke, og at man kunne “se det i øynene” om noen ikke trodde. Det var en streng, trang og fryktbasert forståelse av mennesket.

Når jeg senere brøt ut av denne tankegangen – av det som i ettertid føles som en form for massesuggesjon – oppdaget jeg en helt annen virkelighet.

Jeg møtte mennesker som ikke trodde, men som hadde de snilleste øynene. Jeg møtte mennesker som trodde på noe helt annet enn det jeg vokste opp med, og som hadde en dypere refleksjon over verden enn jeg noen gang hadde sett. Jeg møtte homofile, lesbiske og transpersoner som viste mer kjærlighet, varme og aksept enn det jeg opplevde i kirken.

Det gikk opp for meg at verden jeg hadde blitt fortalt om, ikke stemte. At Gud skulle være kjærlighet, toleranse og tilgivelse – men at det jeg ble lært, var frykt, skam og avstand.

Derfor startet jeg bildeserien

Da jeg begynte på prosjektet THE FACE of Slottsfjell, var det med et ønske om å finne noe jeg hadde mistet i oppveksten: Troen på mennesker.

Jeg bygde en liten fotobooth og inviterte fremmede inn – én person av gangen. De fikk ikke se bildet. Det var kun ett forsøk. Ingen “ta en til”. Én mulighet. Ett øyeblikk. Ett møte.

Jeg ville fange smilet, godheten, råskapen, humoren – alt det som gjør oss menneskelige. Jeg ville vise meg selv at fremmede ikke er farlige. At frykt for mennesker ikke gjør deg godt. At vi i bunn og grunn er utrolig fine skapninger, hver eneste en av oss.

Jeg ønsket å vise verden – og meg selv – at mennesker ikke er onde av natur. Det er en helt absurd ting å lære barn, og det skaper ikke akkurat gode vibber i livet.

Hva jeg ser i ansiktene

Jeg kunne skrevet mye mer om oppveksten min og hvorfor jeg drives mot å møte mennesker i alle former – ulike uttrykk, tro, legning, hudfarge, stil og bakgrunn. Men det viktigste er dette:

Jeg ønsker at du skal se menneskene i bildene.

Gleden. Sorgen. Optimismen. Livsgleden. Historien bak øynene.

Jeg elsker å ta bilder av mennesker – spesielt mennesker jeg ikke kjenner. Det er noe magisk i det møtet. Noe ekte.

Til deg som står fast i en sekt eller en sterk overbevisning

Hvis du er en som sitter fast i en sekt, eller er blindet av egne overbevisninger, så håper jeg du finner din vei ut. Jeg vet hvor hardt det er. Jeg vet hvor vondt det er å tvile. Men et liv hvor du kan endre mening, stille spørsmål og vokse – det er et diggere liv. Et sterkere liv. Et friere liv.

Største hjerte til deg.