Blomster

jeg elsker å fotografere mennesker. Det er der jeg kjenner pulsen, historiene, blikkene som åpner seg i et brøkdels sekund. Men noen av mine favorittbilder kan jeg ikke dele. GDPR. Noen ganger helt riktig, andre ganger en mur som gjør det vanskelig å dokumentere samfunnet slik jeg ser det.

Så i dag deler jeg ikke et menneske. Jeg deler en tanke. Og et bilde av noen blomster på kjøkkenet.

Lyset som slør

Lyset faller inn som et slør, nesten som om det beskytter blomstene. Det hvite i kronbladene trer frem, mens resten av rommet forsvinner inn i mørket. Det er noe vakkert i det — hvordan noe så enkelt som lys kan løfte frem det skjøre, det levende, det som prøver å strekke seg mot noe større.

Jeg kjenner en glede når jeg ser på bildet. Men samtidig en liten sorg. For jeg vet at blomsten snart skal dø.

Skjør, men robust

Blomster er merkelige vesener. Skjøre, men samtidig utrolig robuste. De vokser, blomstrer, slipper frø — og dør. Og likevel dukker det nye opp et annet sted. Som om livet selv nekter å gi seg.

Det er kanskje derfor dette lille bildet setter i gang så mange følelser. Livet, døden, alt imellom. Hva vi mister, hva vi gir videre.

Livet som en blomst

Vi er ikke så ulike. Vi blir født. Vi blomstrer. Vi visner. Og en dag dør vi. Men før det rekker vi å så frø — i form av mennesker, handlinger, minner, spor.

Noen kommer etter oss. Noen vokser fordi vi har vært her.

Kanskje er det derfor blomster treffer meg så sterkt akkurat nå. Livet er skjørt. Men det er også robust.