Min reise inn i nakenhet, og hvordan den har formet meg
Hvis jeg skal fortelle denne historien, må jeg ta dere med tilbake til starten. Til en del av livet mitt jeg ikke har skrevet så mye om tidligere.
Da jeg vokste opp, var jeg en del av et lukket kristent miljø med en apostolisk og bibeltro retning. Troen var bokstavelig. Det som sto skrevet, var sannheten. Med det fulgte også sterke forestillinger om hva som var rett og galt, hva som var syndig, og hva man burde beskytte seg mot.
Det var her utfordringene rundt kropp og nakenhet begynte for meg.
Mange av forkynnelsene handlet om fristelser. Fristelser som tilsynelatende ventet rundt hvert eneste hjørne. Historier om kvinner som kunne lede menn på villspor. Om seksualitet som noe farlig. Om «kjødet», et ord som ofte ble brukt om den menneskelige kroppen og dens behov, som noe man måtte passe seg for fordi det kunne trekke deg bort fra Gud. Veldig rart siden kroppen er kroppen.
Nytelse var heller ikke noe man snakket positivt om. Onani, seksuell tiltrekning eller seksuelle tanker ble ofte omtalt som noe problematisk. Noe man måtte kjempe mot.
Når jeg ser tilbake på det i dag, slår det meg hvor stor plass seksualitet fikk i dette verdensbildet. Hvor viktig det var å holde seg unna alt som kunne vekke lyst eller begjær før ekteskapet.
Kanskje er det derfor det har satt så dype spor i meg.
Jeg vet fortsatt ikke helt hvordan jeg skal forstå det. Kanskje finnes det verdier fra oppveksten jeg setter pris på. Kanskje har de formet noe godt i meg. Men samtidig har de også etterlatt seg en bagasje jeg fortsatt prøver å forstå.
En av konsekvensene var at jeg aldri klarte å slappe helt av når det gjaldt sex.
Jeg husker de første gangene jeg hadde sex. Det som burde vært spennende, utforskende og fint, ble i stedet fylt av forakt, skam og skyldfølelse. Ikke fordi noen hadde gjort noe galt mot meg. Ikke fordi jeg ble presset inn i noe.
Følelsene kom innenfra.
Jeg var overbevist om at Gud hadde forlatt meg. At jeg hadde syndet. At alle rundt meg kunne se det på meg. At jeg på en eller annen måte hadde krysset en grense det ikke var mulig å gå tilbake fra.
Det høres dramatisk ut når jeg skriver det i dag, men det var slik det føltes der og da.
Årene gikk, og forholdet mitt til sex ble gradvis enklere. Jeg lærte å nyte nærheten mellom to mennesker som er tiltrukket av hverandre. Likevel har jeg aldri klart å slippe helt taket.
Det er som om det fortsatt finnes noe i underbevisstheten. En uro jeg ikke helt klarer å sette ord på.
Er det gamle dogmer som fortsatt sitter igjen?
Handler det om skam?
Eller er det noe helt annet?
I lang tid trodde jeg at problemet var kroppen min. At jeg ikke var attraktiv nok. At jeg ikke var komfortabel med å være naken. At jeg ikke var god nok slik jeg var.
Sammen med alle forestillingene fra oppveksten ble disse tankene en del av hvordan jeg så meg selv.
Kanskje er det nettopp derfor jeg har blitt så fascinert av aktkunst og fotografi.
Dette handler ikke bare om de religiøse tankene men også samfunnet i helhet.
Jeg ønsker å forstå.
Jeg ønsker å se menneskekroppen gjennom et annet filter enn det jeg vokste opp med. Å oppdage skjønnheten, sårbarheten og historiene som finnes i oss alle.
Gjennom fotografiet ønsker jeg å utforske forholdet mellom kroppen og identiteten. Mellom skam og frihet. Mellom det som en gang føltes forbudt, og det som i dag oppleves som menneskelig.
Denne reisen handler ikke bare om nakenhet.
Den handler om å finne tilbake til deler av meg selv.
Om å ta tilbake noe jeg føler at jeg mistet underveis.
Om å møte meg selv med litt mindre frykt og litt mer nysgjerrighet.
Og kanskje, gjennom kunsten, lære å se både meg selv og andre i et vakrere og mer ærlig lys.