Annaloge reiser – del 2
I en verden der det digitale og AI‑baserte har blitt selve hverdagen, merker jeg en stadig sterkere dragning mot det fysiske. Det jeg kan holde i hendene. En vinylplate. Et printet bilde. En filmrull som må fremkalles før sannheten avsløres. Det er noe eget ved å kjenne vekten av et objekt som noen faktisk har laget, i stedet for å bare se det på en skjerm.
Jeg bruker enorme mengder tid bak en skjerm, og jeg lar AI ta over mye av det jeg gjør. Det er et verktøy – men jeg tror det er sunt å stoppe opp innimellom og kjenne på noe ekte. Noe som ikke er pikselbasert. Noe som ikke kan slettes med et tastetrykk.
Til de unge vil jeg si: oppdag det fysiske igjen. Sett på en plate. Print bildene dine og heng dem på veggen. Ta på en vegg som ikke er helt slett. Klatre i et tre og kjenn barken rive litt i hendene. Det er noe med å være i verden, ikke bare se den gjennom en skjerm.
Bildet tatt med Canon t50 analog. Fotograf: Espen Tønnesen
Det er nesten rørende å vise ungdommer et analogt bilde. Når jeg tar et bilde med filmkameraet, er det første de spør om: «Kan jeg få se det?» Og jeg må forklare at nei, det kan du ikke – ikke før om et par uker. Da kommer neste spørsmål: «Men hvordan vet du at det ble bra?» Og svaret er like enkelt som det er vakkert: Det vet vi ikke. Vi finner det ut når negativene kommer tilbake.
Jeg har innsett at jeg ikke helt har tenkt over hva den digitale verden – og AI – faktisk gjør med oss. Jeg har bare hoppet på toget og blitt med. Men nå kjenner jeg at verden farer forbi i et tempo jeg ikke alltid klarer å følge. Kanskje er min største frykt at jeg slutter å føle selv, og lar kunstig intelligens føle for meg.
Kjærligheten for et fysisk medium. Canon t50 fotograf Espen Tønnesen
Kanskje er det derfor jeg elsker analoge bilder, vinyl, utstillinger, konserter og skogsturer. Det er der jeg kjenner at jeg lever. Det er der jeg merker at jeg fortsatt er menneske. Vi er heldige som har digitale hjelpemidler, men vi må passe oss så vi ikke blir tankeløse høns som bare følger strømmen.
Så hva blir det neste steget for å kjenne enda mer på livet? For min del handler det om flere menneskemøter. Flere samtaler med fremmede. Flere komplimenter til folk jeg møter. Mer av den energien jeg vet jeg har, og som jeg vil gi videre.
Dette er min påminnelse til meg selv – og kanskje til deg også: Det menneskelige må ikke forsvinne. Vi må holde fast i det.