Fremmede mennesker på gata – og hvorfor jeg elsker å møte dem
Det er noe merkelig fint med å stoppe en fremmed på gata og spørre om de har fem minutter til overs. Det føles nesten som å rive dem ut av sin egen hverdag og inn i min. Kanskje er det derfor vi ofte nøler – fordi vi tror folk er så innsausa i sin egen boble at de ikke vil bli forstyrret. At de ikke vil bry seg. At de ikke vil være med på noe så spontant som å ta noen bilder.
Men så skjer det motsatte. Igjen og igjen.
Folk smiler. De blir nysgjerrige. De lurer på hvorfor akkurat meg? Og jeg skulle gjerne vært inne i hodet deres akkurat i det øyeblikket jeg spør.
Hvorfor gjør jeg dette egentlig?
Jeg er tross alt en kar fra bondelandet Stokke. Statistisk sett burde jeg kanskje vært litt mer reservert, litt mer «innlands-typisk». Kanskje burde jeg aldri ha turt å si hei til en fremmed i det hele tatt. Men det er nettopp den tanken som fascinerer meg: Hvor mange av oss går rundt og tror at andre ikke vil bli snakket til?
Det jeg opplever, er det motsatte. Folk synes det er stas. Hyggelig. Litt uventet, men på en god måte.
Og derfor vil jeg trekke frem noen av de menneskemøtene som har satt spor.
Genna – Sandefjord
Det første møtet jeg må nevne, er Genna. Jeg møtte henne i Sandefjord sammen med makker Philip. Hun ble oppriktig overrasket over at vi stoppet henne – og det er akkurat slike øyeblikk som gjør dette prosjektet så magisk. Det finnes ingen plan, ingen fasit. Det bare skjer.
Vi fikk en fin prat om studier og livet, og bildene ble like varme som møtet. Kort, spontant og akkurat slik det skulle være.
Basoz – vårt første “ja”
Så har vi Basoz. Dette møtet sitter dypt i hjerterota. Det var vår første runde med filming, og vårt aller første ja. Han ble helt satt ut av at vi spurte, og det gjorde inntrykk på oss begge.
Det var et møte som ga energi til hele prosjektet – og bildene fra den dagen er fortsatt noen av mine favoritter.
Tom Egil – sigarentusiasten fra Tønsberg
Det siste møtet jeg vil trekke frem her, er Tom Egil. En pensjonist som på ingen måte var ferdig med arbeidslivet eller livsgleden. Han driver sigarforening i Tønsberg og lever livet med en entusiasme som smitter.
Å møte mennesker som ham er ren glede. Han minner meg på at vi aldri blir for gamle til å skape, bidra og nyte. Bildene av ham er legendariske – akkurat som han selv.
Så hva vil jeg egentlig si med dette?
At det ikke er farlig å snakke med fremmede. At menneskelig kontakt fortsatt betyr noe. At vi trenger disse små møtene, mer enn vi kanskje tror.
Så neste gang du ser en fremmed du har lyst til å gi et kompliment til – gjør det. Det kan være akkurat det som lyser opp dagen deres.
Og hvem vet? Kanskje det blir starten på et øyeblikk du aldri glemmer.