Når man gjør noe kun for seg selv

Jeg har tenkt mye på hva som skjer når man gjør noe bare for sin egen del. Ikke for algoritmen. Ikke for trender. Ikke for å treffe det som er populært akkurat denne uka. Bare for meg selv – for min egen utvikling som fotograf og menneske.

Jeg vet ikke helt hva formen er enda. Jeg har ikke funnet ut hvor det skal bo, eller hvordan det skal se ut. Skal det ligge på min egen hjemmeside? Skal jeg ignorere alt plattformene mener jeg burde gjøre? Kanskje til og med være litt rebell i sosiale medier – gi systemet fingeren og gjøre ting på min måte.

Det er jo en ganske deilig tanke.

For jeg vet jo at det ikke nødvendigvis gjør at man vokser raskt på Instagram eller TikTok. Men kanskje det gir noe annet: ro. En følelse av å faktisk gjøre det jeg er ment til å gjøre – ta bilder, fortelle historier, være til stede. Å være på for sin egen del er undervurdert. Det er noe befriende egoistisk i å ville bli så god som mulig, uten å måtte tenke på hva som er trendy eller hva som gir følgere.

Når jeg skriver, kjenner jeg det ekstra tydelig. Det gir meg en ro jeg ikke får noe annet sted. Det er rart, egentlig. Vi lever i en tid der vi prøver å fange oppmerksomheten din på under to sekunder i en video, men når vi skriver, tvinger vi hverandre til å stoppe opp. Til å lese. Til å være til stede. Kanskje det er akkurat det vi trenger – å roe det ned.

Så hva skal Espen gjøre fremover?

Det eneste jeg vet helt sikkert, er at jeg skal jobbe med mennesker. Jeg skal hjelpe andre på en eller annen måte. Om det er gjennom kameraet – ved å fortelle historiene deres – eller om det er i turnhallen eller på ungdomsklubb, så vet jeg at det blir i et roligere tempo. Et tempo der jeg får frem det jeg vil, på den måten jeg mener historien skal fortelles. Ikke slik verden mener den burde fortelles.

Kanskje det er der friheten ligger. Kanskje det er der jeg finner tilbake til hvorfor jeg startet.