Hvorfor jeg aldri klarer å slutte å fotografere

Det finnes spørsmål jeg stadig vender tilbake til. Noen er lette å bære, andre tynger mer enn jeg liker å innrømme. Det største av dem alle akkurat nå er dette: Er jeg god nok som fotograf?

Det er et spørsmål som ikke kommer med et klart svar. Det sniker seg inn som en skygge, som en liten tvil som legger seg på skulderen og hvisker når jeg er sliten eller usikker. De siste månedene har den stemmen vært ekstra høy. Og det er vondt å kjenne på.

Men midt i alt dette – midt i tvilen, pausene, frustrasjonen og spørsmålene – finnes det én ting som aldri forsvinner: Kjærligheten til fotografering.

Dette er mine tanker om hvorfor den kjærligheten er så sterk, og hvorfor tvilen egentlig ikke får lov til å bestemme retningen min.

Hvorfor jeg elsker å fotografere

Jeg vet ikke nøyaktig når det startet. Det føles som om det alltid har vært der. Jeg husker skuffen i gangen hjemme – full av gamle bilder. Jeg kunne sitte i evigheter og bla gjennom dem, forsvinne inn i øyeblikkene, menneskene, stedene. Det fascinerte meg at noen kunne fryse tiden. At et menneske, et uttrykk, en bevegelse kunne stoppes akkurat der.

Den følelsen har aldri sluppet taket.

Et av de første bildene som fssinerte meg. Dette er av min oldefar som døde under spanskesyken. Ligner jeg litt?

Fotografier – enten de er gamle og falmede eller tatt samme dag – har alltid hatt en egen kraft for meg. Det er vanskelig å sette ord på, for ordene blir små sammenlignet med følelsen. Men det handler om å se. Om å forstå. Om å være vitne til noe ekte.

Hvorfor jeg ikke klarer å la være

Det er en trang. En impuls. En nødvendighet.

Jeg dokumenterer det jeg ser – enten det er fashion, konserter eller fremmede på gaten. Noen ganger er det noe i rammen som bare må fanges. Andre ganger er det et budskap jeg vil formidle, en stemning jeg vil dele, en historie jeg vil gi videre.

Det er vanskelig å forklare den trangen. Den bare er der. Som en del av meg.

Fra shoot med Bogart 2024

Blir jeg lei? Ja. Og det er helt greit.

Som med alt man elsker, kan det bli for mye. Det er som å spise sjokolade hver dag – til slutt mister det litt av magien. Man kjenner det i halsen, i kroppen, i kreativiteten.

Akkurat nå er jeg i en sånn fase. Jeg er lei. Ikke ferdig – bare lei.

Derfor har jeg tatt et steg tilbake og plukket opp det analoge kameraet igjen. Det gir meg noe annet. Ingen instant dopamin. Ingen raske resultater. Jeg må vente. Jeg må være tålmodig. Jeg må være til stede.

Og det gjør noe med meg. Det roer meg. Det minner meg på hvorfor jeg startet.

Analogt bilde tatt med Canon T50 i en moderne setting.

Er jeg god nok som fotograf?

Dette spørsmålet er kanskje det vanskeligste av dem alle. Det dukker opp når jeg minst trenger det, og setter meg i en posisjon som ikke er god for hodet eller hjertet.

Men når jeg legger tvilen til side, når jeg ser på arbeidet mitt, på menneskene jeg møter, på historiene jeg får lov til å fortelle – da vet jeg egentlig svaret.

Ja. Jeg er god nok.Og mer enn det.

Jeg er lidenskapelig. Jeg er nysgjerrig. Jeg gir meg ikke. Jeg fortsetter å lære, utforske og utvikle meg. Og kanskje er det nettopp derfor jeg stiller disse spørsmålene – fordi jeg bryr meg. Fordi jeg vil noe med dette.

Tvilen får stå på hylla. Kjærligheten får styre.